Den gyldne årgang 1981 - Flamengo

Go to content

Main menu:

Den gyldne årgang 1981

Historie > Om klubben

Noen lag er store, og kjemper nesten bestandig om titler. Andre er små, og gjør det over evne en sesong eller to før de havner tilbake et godt stykke under trekrona. Men alle lag har sine gyldne årganger. Perioder da alt stemmer.


Man virker uovervinnelige, spillerne samhandler som om det var telepati, og passer rollene sine perfekt. Og i første del av denne serien tar vi for oss et lag få i Europa visste stort om, men som skulle bli et varsko om hva som ventet i fotball-VM året etter i Spania. Laget var Flamengo, og fotballen var av typen samba. En fotball som var så leken, overbevisende og blendende at om det hadde vært en dans, ville de ha vunnet «Skal vi danse»-VM også.

Folkeklubben

Clube de Regatas do Flamengo (opprinnelig en elitisk roklubb) hadde lenge vært en storklubb i Brasil da åttiårene gryet. I tredveårene hadde de spillere som Leonidas og Domingos da Guia, begge en av datidens aller beste. Senere fostret de opp Didi og Gerson, begge sentrale i Brasils gyldne landslagsperiode på seksti- og syttitallet. Men noe spesielt bygget seg opp utover syttitallet. Flamengo var da blitt Brasils mest populære klubb, tribunene var fulle av tilskuere, bannere og flagg, i en periode hvor alle fortsatt hadde råd til å følge kampene. De rødsorte tok først Guanabara-troféet, eller første runde i Rios delstatsmesterskap, i 1970. Noe de gjentok i 1972, da de også vant Campeonato Carioca, og 1973. Perioden var ustabil, men etterhvert skulle flere og flere senere nøkkelspillere etablere seg.

Leandro, Junior og ikke minst Artur Antunes Coimbra, bedre kjent som Zico, var blant de sentrale som etterhvert skulle bli en kreativ virvelvind i skarlagensrøde og sorte horisontale striper. Eventyret startet i 1978 da de vant delstatsmesterskapet, noe de også skulle klare de neste par årene. I det hele ble det titler i fem strake år, men det viktigste lokale var det nasjonale i 1980. Det betydde at Flamengo (som betyr flamsk) var kvalifisert til Copa Libertadores, Sør-Amerikas gjeveste klubbturnering.

Triumf fra Rio til Tokyo


‘Mengão’, Flamengos klengenavn, havnet i en tøff gruppe med brasseklubben Atlético Mineiro og Olímpia og Cerro Porteño fra Paraguay. Alle forholdsvis store, tøffe klubber. I den første kampen, mot Atlético borte i Belo Horizonte, klarte de uavgjort. Eder, brasilianeren som skulle skyte seg inn i mange hjerter under 82-VM, ga hjemmelaget en 2-0 ledelse. Men Nunes og Marinho svarte på tiltalen. Det skulle vise seg at gruppen skulle dreie seg om disse to. Atletico slet mot Cerro Porteño, som Flamengo slo stort både borte og hjemme. Det var her Zico virkelig gjorde seg bemerket på kontinentet med to mål borte, og hat trick hjemme.

Men ‘Fla’ tapte poeng mot Olímpia, og da gruppespillet var over, sto brasselagene likt på poeng. Både Atlético Mineiro og Flamengo var videre, men det måtte nå spilles en ren finale mellom de om gruppeseieren. Kampen skulle bare vare i trettisju minutter på en gressmatte som var vel så kreativt klippet som spillet til Zico. Da hadde dommer Jose Roberto Wright (senere VM-dommer i 1990) vist ut fem av Atletico Mineiros spillere for flere voldelige hendelser, slik at de ikke hadde nok spillere til å fortsette. Oppgjøret er fortsatt sterkt omdiskutert den dag i dag.

I neste runde, som også var i et gruppespill, var jobben enklere. Flamengo vant først to vanskelige bortekamper mot colombianske Deportivo Cali og i den tynne lufta i Bolivia mot Jorge Wilsterman. Hjemme lekte de seg til henholdsvis 3-0 og 4-1. Og dermed var de klare mot chilenske Cobreloa. Laget fra Atacama-ørkenen hadde imponert stort, og slått ut de uruguayanske storhetene Nacional og Peñarol i mellomspillet. De var kjent for å være hardtspillende og knalltøffe, men ble totalt overkjørt på Maracanã foran 97.000 tilskuere. Zico laget først 1-0 på en lekker vipp over keeper, før han økte til 2-0 fra straffemerket.

Men Flamengo misbrukte en drøss med sjanser, og skjenket bortelaget et straffemål av Víctor Merello etter klønete forsvarsspill. Rio-klubben kan prise seg lykkelig over at bortemålsregelen ikke gjalt, for Merello var eneste målscorer på Estadio Monumental i Santiago uken etter. En omkamp måtte til for å kåre mesteren, og den ble lagt til nøytral grunn i Montevideo. Denne gangen var det ingen tvil, og Zico ble den store helten med kampens to scoringer. Den siste en karakteristisk frisparkperle limt oppe i krysset. Flamengo vant dermed sin første, og hittil eneste, Copa Libertadores-tittel. Det var også den første brasilianske tittelen i turneringen siden Pelés Santos i 1963.

Da Paisleys Liverpool fikk bank

Men annus mirabilis var fortsatt ikke over. Som regjerende mestere av Sør-Amerika gikk turen til Tokyo og kampen om å smykke seg med tittelen verdens beste klubblag. Motstander var ingen ringere enn Liverpool FC i sin beste utgave. Bruce Grobbelaar, Alan Hansen, Graeme Souness, Kenny Dalglish, Ray Kennedy og Terry McDermott. Og Bob Paisley på trenerbenken. Et lag som i løpet av tiåret inn mot finalen hadde tatt intet mindre enn fem ligatitler og hele seks mesterskap i Europa, hvorav tre i serievinnercupen. De var rett og slett fryktinngytende gode.

Men denne desemberkvelden skulle bli Flamengos «finest hour», og de rødes mareritt. Kun tolv minutter var gått da Zico slo en fantastisk lobbet gjennombruddspasning til Nunes, som tuppet den forbi en utrusende Grobbelaar. Så var Adílio frampå etter at Zico hadde fyrt avgårde et hardt frispark som Grobbelaar ikke klarte å holde. Liverpool kom aldri inn i kampen. Et teknisk og eksplosivt lag hadde møtt sine overmenn. Riktignok var engelskmennene midt inne i sesongen hjemme, og turen til Tokyo var et uvelkomment avbrekk. Men det var smertefullt hvor mye bedre Flamengo var. Fire minutter før hvilen scoret Nunes sitt andre, Flamengos tredje, og kampens siste mål. Selvfølgelig etter et nytt godt gjennomspill av Zico.

Flamengo var på toppen av verden, og Zico fikk sitt verdensgjennombrudd et drøyt halvår før VM. Han hadde deltatt for Brasil i VM i 1978, og ble snytt for et mål mot Sverige idet dommeren blåste av kampen akkurat idet den blonde, lille tieren nikket inn det alle trodde var 2-1. Men han var da innbytter. 1982-VM var en annen historie, på det berømte laget sammen med Sócrates, Falcão og Eder. Laget som ble slått ut av Paolo Rossi og Italia i mellomrunden, men som alle regnet som de moralske mesterne for sin underholdende spillestil.

Kameratgjengen

Flamengo fortsatte parademarsjen et par år til. De tok et nytt Rio-mesterskap i 1982, og det nasjonale både i ’82 og i ’83. Der sluttet en gylden æra. Zico dro til Udinese, men kom tilbake i 1985. O Mengão fortsatte å hevde seg i toppen, men ikke i like stor grad. Samtidig var Zico mer og mer plaget av skader, og stammen som hadde blitt så samspilt utover sytti-tallet var nå borte. At så mange hadde spilt sammen så lenge er nok en stor del av suksessen de opplevde, og hvor året 1981 var deres apex.

Treneren, Paolo César Carpegiani spilte selv for Flamengo fra 1977 til 1980 som offensiv midtbanespiller, før han gikk rett inn som trener. Han kjente dermed både spillerne og stilen til fingerspissene. Carpegiani har siden trent et utall lag i Brasil uten videre suksess, men lyktes bedre i nabolandet Paraguay. Her tok han ligatittelen med Cerro Porteño i 1994, og ledet et sterkt Paraguay i VM i 1998.

En annen som var sentral i både Flamengo og for det brasilianske landslaget i 1982 var Leandro. Stopperen er ikke den de fleste husker best, men han regnes som en av de aller beste stopperne i Brasil noensinne. Han var kompromissløs, eminent til å lese spillet, og hadde teknikk til både å drible og avslutte om han fikk sjansen. Han nektet senere å bli med til VM i 1986 etter en krangel med trener Tele Santana etter at sistnevnte hadde vraket bestevennen Renato fra troppen. Leandro slet også med mange skader på slutten, og Flamengo mistet sin defensive sikkerhet etter at han la opp, selv om makker Carlos Mozer også var meget habil.

 
Copyright 2016. All rights reserved.
Back to content | Back to main menu